Islam plasserer mennesket som «khalifa» (beskytter og forvalter) på jorden, samtidig som mennesket får et dypt ansvar overfor alle andre levende skapninger i universet. Selv om begrepet dyrerettigheter er et relativt nytt fenomen i den moderne verden, har den islamske tradisjonen i fjorten århundrer betraktet dyr ikke bare som «ressurser», men som levende vesener som skal respekteres og som har rettigheter.
I islamsk tenkning er ikke dyr sjelløse vesener som eksisterer for menneskers vilkårlige bruk. Tvert imot har de, på samme måte som mennesker, sine egne sosiale ordninger, språk og fellesskapsstrukturer. Koranen fremstiller denne sannheten fra et svært slående universelt perspektiv.
«Det finnes ikke noe dyr på jorden og ingen fugl som flyr med sine to vinger, uten at de er samfunn som dere. Vi har ikke utelatt noe i Skriften. Deretter skal de samles hos sin Herre.» (Al-An’am, 38)
Dette verset viser at den økologiske balansen og dyrs rettigheter er under guddommelig beskyttelse. Å krenke et dyrs rett betyr i virkeligheten å krenke rettighetene til et «samfunn» som Allah har skapt.
Ifølge islam har hvert vesen i universet et særegent forhold til Skaperen. Dyr er også en del av dette åndelige økosystemet og lovpriser Allah i samsvar med sin egen fitrah (sin skapte natur).
«Ser du ikke at alle som er i himlene og på jorden, og fuglene som flyr i rekker, lovpriser Allah? Hver og en kjenner sin bønn og sin lovprisning. Allah kjenner fullt ut det de gjør.» (An-Nur, 41)
Dette perspektivet inviterer muslimer til en dyp ydmykhet overfor naturen og dyrene. En fugl som flyr på himmelen eller en maur som går på jorden, er en del av den guddommelige lovprisningen og fortjener respekt nettopp av denne grunn.
Koranen gjør oppmerksom på fordelene dyrene gir menneskeheten, samtidig som den lærer at dette forholdet skal være basert på takknemlighet og medfølelse, ikke utnyttelse.
«Og Han skapte dyrene. I dem har dere varme og mange fordeler, og noen av dem spiser dere. Og i dem har dere skjønnhet når dere fører dem hjem om kvelden og slipper dem ut om morgenen.» (An-Nahl, 5–6)
Uttrykket «skjønnhet og glede» i versene er spesielt bemerkelsesverdig. Dyr er ikke bare redskaper som skal utnyttes for kjøtt, melk eller styrke; de er også vakre skapninger og menneskets følgesvenner i verden.
Denne bevisstheten om «forvalteransvaret» nådde sitt høydepunkt i profeten Muhammeds (fred og velsignelser være med ham) praksis. Budskapet om at en person fikk sine synder tilgitt fordi han ga vann til en tørstende hund, samt forbudet mot å jakte dyr for fornøyelsens skyld (sportsjakt), er grunnleggende søyler i denne medfølelsens sivilisasjon.
Islam utvider rettferdighet fra å være et begrep som bare gjelder mellom mennesker, til å omfatte alle levende skapninger. Å mishandle dyr, tvinge dem til å arbeide utover sine evner, slå dem i ansiktet eller bruke dem som målskiver er strengt forbudt i islam.
Islams budskap om dyr er klart: «Vis barmhjertighet mot dem som er på jorden, så vil Han som er i himmelen vise barmhjertighet mot dere.»
I dette trossystemet er det å beskytte en maurtue eller vise medfølelse med en fugl ikke bare en vanlig god gjerning; det er selve handlingen å søke Skaperens velbehag.