Tilbedelse i islam
Tilbedelse (ibadet) betyr «å adlyde, underkaste seg, tjene, vise ydmykhet og anerkjenne som guddom». Som en religiøs term betyr det: «Bevisst lydighet som gir belønning når den utføres med riktig hensikt og handling, og som uttrykker ærefrykt og nærhet til Allah». Å tilbe Allah er det høyeste uttrykket for lydighet og respekt.
I Koranen blir det sagt at menneskene er skapt for å tilbe Allah (Sura Az-Zariyat, 51:56), og at alle profeter har kalt menneskene til å tilbe Allah (Sura Al-Baqara, 2:83).
I Koranen brukes begrepet tilbedelse i ulike betydninger:
- Tawhid (monoteisme) (An-Nisā’, 4:36),
- Lydighet (Al-Baqara, 2:172),
- Bønn og påkallelse (Al-Mu’min, 40:60),
- Underkastelse (Al-Fātiḥa, 1:5),
- Tro og gode gjerninger (An-Nisā’, 4:172–173),
- Å lovprise og bøye seg i prostrasjon (Al-A‘rāf, 7:206),
- Å kjenne og forstå Allah (Az-Zāriyāt, 51:56).
Ut fra disse betydningene kan vi forstå at tilbedelse i vid forstand betyr å følge islams bud og forbud og respektere Allahs grenser.
For at en handling skal kunne regnes som tilbedelse, må det være tro (īmān), hensikt (niyya) og oppriktighet (ikhlās) hos personen. Tilbedelse må gjøres for Allahs skyld og i samsvar med islams prinsipper.
I praksis deles tilbedelse i fire hovedkategorier:
a) Indre tilbedelser som tro, oppriktighet, hensikt, refleksjon, kunnskap om Gud, tålmodighet og gudsfrykt.
b) Kroppslige tilbedelser som bønn (ṣalāh), faste (ṣawm), å huske og påkalle Allah med tungen, godhet mot foreldre, god oppførsel mot mennesker og opprettholdelse av slektsbånd.
c) Tilbedelser med rikdom, som å gi zakāt, veldedighet (ṣadaqa), hjelpe slektninger og fattige, og bruke formue på Allahs vei.
d) Tilbedelser med både kropp og eiendom, som pilegrimsreisen (ḥajj) og å kjempe på Allahs vei (jihād).
