Jihad
Begrepet jihad stammer fra det arabiske rotordet “chd/jehd”, som i språklig forstand betyr å streve, å anstrenge seg og å gjøre sitt ytterste. I islamsk terminologi betyr jihad å kjempe med både kropp og sjel – enten det gjelder å bekjempe ytre fiender, ens egen egoisme (nafs), djevelen (shaytan), eller moralsk forfall som urettferdighet, synd, opprør og umoral. Jihad omfatter altså både den indre kampen (den store/åndelige jihad) og den ytre kampen (den lille/materielle jihad).
Som det fremgår av definisjonen, dekker jihad ikke bare kampen mot ytre fiender, men også den utrettelige kampen mennesket fører mot sine egne svakheter og djevelens bedrag. Hvis man ikke vinner denne indre kampen, er også den ytre jihad på slagmarken i fare. Da risikerer man at det som skulle være en reise for Guds skyld, blir redusert til en kamp for ære, berømmelse eller materiell vinning. I slike tilfeller mister jihad sitt sanne mål – å beskytte menneskeliv og verdighet – og blir i stedet et middel for å ta liv og samle krigsbytte.
Krig er like gammel som menneskeheten. Men i islam skiller krigens prinsipper seg markant fra andre religioners og ideologiers forståelse. Islam fører ikke krig for å undertrykke, men for å etablere rettferdighet. Den islamske jihad er ikke et middel for å samle rikdom, erobre landområder, herske over andre, utøve overlegenhet, drepe, gjøre folk til slaver, plyndre deres eiendeler eller hevne seg. Profeten Muhammads ord til Ali under ekspedisjonen til Tabuk uttrykker islams syn på krig tydelig:
“O Ali! Fortell jødene du kjemper mot om deres rettigheter. Om én av dem finner veien til veiledning gjennom deg, er det bedre for deg enn å eie røde kameler.”
Islam ser på krig som en siste utvei – et middel som kun skal benyttes for å skape et miljø hvor mennesker kan leve i verdighet. Profeten beskrev dette for Adiyy ibn Hatim med ordene:
“Tenk deg en verden der en kvinne kan reise alene fra Mekka til Kadisiyya uten å lide noen skade.”
I datidens Arabia – og i verden generelt – var dette en ren utopi. Men Profeten levde for å virkeliggjøre denne visjonen. Enhver innsats for å realisere dette målet faller inn under jihad-begrepet og får sin sanne verdi i den grad den utføres med hele ens liv som innsats. For en troende består livet i tro og jihad.
Koranen bruker begrepene jihad og krig under uttrykket “kamp på Allahs vei” (fī sebīlillāh). Det betyr at enhver kamp som ikke er for Guds skyld, ikke regnes som islamsk jihad. Muslimer blir påbudt å behandle de vantro som ikke fører krig mot dem eller undertrykker dem, med godhet og rettferdighet. Bare det å være ikke-muslim er ikke nok til å rettferdiggjøre krig:
“Når det gjelder de vantro som ikke har kjempet mot dere på grunn av deres religion eller drevet dere ut av deres hjem, så forbyr ikke Allah dere å være gode og rettferdige mot dem. For Allah elsker de rettferdige.”
(Sure al-Mumtahina, 60)
“Bekjemp dem som bekjemper dere, men gå ikke utover grensene. Sannelig, Allah elsker ikke de som går for langt.”
(Sure al-Baqara, 190)
“Bekjemp dem inntil det ikke lenger finnes undertrykkelse, og religionen tilhører Allah alene. Men hvis de slutter, så skal det ikke være fiendskap unntatt mot de urettferdige.”
(Sure al-Baqara, 193)
Budet om å føre krig “til fitna (undertrykkelse) opphører” innebærer ikke bare å befri muslimer fra undertrykkelse, men også å beskytte en grunnleggende menneskerettighet: friheten til tro og samvittighet. Hvis en slik trussel ikke finnes, er det heller ikke tillatt å føre krig.
Profeten sa:
“Ønsk ikke å møte fienden, men be Allah om fred og trygghet. Men hvis dere må møte dem, vær tålmodige og vit at Paradiset ligger i skyggen av sverdene.”
